Historien om Oslo-familien som flyttet på landet for å oppleve ulv

2. august. Livskvalitet! Min kone og jeg løfter våre rødvinsglass og skuer utover åkre og skoger utenfor vinduene. Endelig er drømmen gått i oppfyllelse! Vi har fått vårt eget småbruk, og skal leve tett på naturen. Her ute hvor alle dyr, og ikke minst ulven, lever sitt frie liv; Dette fantastiske rovdyret som så mange av våre venner i byen kjemper for. Misunnelsen deres er enorm.
Vi titter opp til ungene, som sover så fredelig. Valpen vi har kjøpt, vesle Ludo, ligger i kurven sin og drømmer. For en oppvekst dette vil bli for ungene våre. For et liv for en hund! Langt unna storbyens farer, bråk og stress.
Jeg klemmer kona mi godt inntil meg. Livet er vidunderlig. Vi lytter ut av vinduet i natten etter ulvenes hyl, men hører dessverre ingen ting.
Jeg gleder meg til jaktsesongen også. Tok jegerprøva hjemme i Oslo, og har kjøpt en rifle. Jeg håper jeg kan bli med bygdefolka på jakt.
5. august. Det kommer naboer innom, og ønsker oss velkommen til bygds. Koselige folk! De synes det er så flott at det kommer nytt blod i bygda, og ungene deres gleder seg til å bli bedre kjent med våre. Det er bare to uker til skolestart. Vi spør dem om ulven i området, men de er veldig negative. Vi blir skuffet over at de ikke deler vår entusiasme, men de vil vel forstå etter hvert. Ting kan være litt vanskelig å begripe om man bor på bygda.
10. august. Besøk på tunet. Et par som er svært opptatt av å bevare ulven. Det er kjente fjes fra avisene. De gleder seg over at vi tenker som dem. Vil vi hjelpe til? Det finnes mørke krefter som kjemper imot dette fantastiske dyret, som ikke forstår at det var her før oss, og at det har enda større rett enn noen andre til å bo her. Ulven er en berikelse!
Selvsagt vil vi hjelpe til. Vi lover å ringe om vi hører om ulovligheter. Det er en viktig kamp!
18. august. Skolestart! Bygdeskolen er for lengst blitt nedlagt, så ungene må ta skolebuss. Jeg tok meg fri fra den nye jobben, og kjørte dem til busstoppen denne første dagen, men det var også den eneste. Det er en drøy kilometer å gå fra husene og ned til veien. Den trimmen har de bare godt av. Vi slipper å være redd for dem på skoleveien. I byen var det ikke trygt!
22. august. Vi får besøk av to vennepar fra byen. De er bare så misunnelige! Ungene og vi skal leve på landet, og midt iblant ulver! Vi er utrolig privilegert. De vil forsøke å få til det samme. Dette må være selveste lykken.
Sent på natten står vi alle på verandaen og lytter etter ulvene, som etter den brutale utryddelsen for mange år siden, endelig er vendt tilbake. For en berikelse i norsk natur! Vi forteller om de to som kom på besøk, og vennene våre vet godt hvem det er. Kjente fjes fra miljøet som arbeider for å hjelpe ulven. De avslører hver eneste dag hvor ondskapsfulle og uvitende mange mennesker er. Særlig bønder, samer og jegere. Slike folk er primitive, og vet jo ingen verdens ting om hvor viktig det er med naturens mangfold.
Vi skåler for ulven. Vesle Ludo vår løper fritt rundt på tunet og gjør fra seg. Så godt det er å være hund på landet!
2. September. Naboene våre har vært innom igjen. De har sau, og snakker om at de er bekymret for dyra som er på beite. Det er ulv rundt oss! Jeg kikker bort på kona mi, og vi nikker megetsigende til hverandre. Tenk å slippe dyr ut sånn uten videre! De får som fortjent. Hvorfor er de ikke ute og gjeter dem?
Naboene ber oss passe på hundevalpen. Og vi skal heller ikke være trygge for ungene.
For noen idioter!
5. september. Ulvevennene kommer på besøk igjen. Denne gang har de med seg en spesiell hund. Forteller at den er trent til å finne gift og feller. Det er visst ikke måte på ondskap her på bygda, men heldigvis finnes det ildsjeler som dem, som redder ulvene. Da vi forteller at naboene ber oss om å passe ungene, ler de godt begge to! Hvor mange mennesker har ulven tatt i Norge de siste hundre år?
Denne kvelden hører vi for første gang ulver som hyler. Det må være flere som snakker med hverandre. Fantastisk! Vi tar opp lyden med mobilene våre. Sender til våre venner i byen. De synes det er utrolig. Vi er verdens heldigste.
11. september. Vesle Ludoen vår ble borte i går kveld. Den var bare ute på tunet som vanlig. Vi har ropt og lokket i hele natt. Ungene får ikke sove. De griner. Jeg må kjøre dem til skolen i full fart, og kommer for seint til jobben.
12. september. Naboene kommer på besøk. De har med seg det vesle halsbåndet, fullt av blod. De fant restene av lille Ludo. Den ligger bare to hundre meter fra tunet vårt. Det er et grusomt syn. –Ulv, sier naboen. – Nytter snart ikke noe lenger her ute. Før hadde vi gaupa, og kanskje en bjønn. Nå er det mye verre. Ulven dreper alt!
Veldig leit med valpen, men vi får kaste oss rundt og kjøpe en ny. Unger glemmer heldigvis fort. Og så dumt av oss og ikke passe på hunden, her langt ute i skauen.
15. september. Det som skjedde med valpen har gått hardt inn på ungene. Vi har bestemt oss for å kjøre dem til bussen. De føler seg utrygge, og vi vil ikke presse dem. Kona mi må ta seg fri for å kjøre dem ned den ene dagen, jeg den andre. Vi får ta annenhver dag til det gir seg.
20. september. Naboene har fått ned de siste sauene fra beite. Det er så koselig å se dem rundt på jordene. Vi er glade for at ungene får oppleve slikt. Helt annerledes enn i byen.
Vi hører ulvene igjen denne kvelden. De høres veldig nært! Ungene blir litt redde.
25. september. Naboene ringer og ber oss komme for å se. Sier at djevelskapen har vært på besøk.
Det er et forferdelig syn. Døde og skadede dyr spredt rundt om på jordene. Ulven har vært tett ved husene i natt.
Samme kveld kommer de to ulvevernerne innom igjen. Sier at det nå koker i bygda. Har vi hørt noe? Er det noen som snakker om å jakte ulv ulovlig? Vi må bare fortelle dem, så skal de bringe det videre. De er myndighetens hjelpere. Dette er en viktig kamp!
Nei, det er ingen som snakker om sånt! Og jeg synes de to virker helt gale og fanatiske. Går det ikke inn på dem, det som har skjedd? De stakkars dyrene var jo inne ved husene. Er de ikke trygge der heller? Det virker som de to er helt følelsesløse. Det er bare ulv som gjelder.
28. september. På jobben til kona er støvelen satt ned. Hun må følge arbeidstiden. Kan ikke kjøre ungene til bussen annenhver dag. Jeg må ta det der.
4.oktober. Det er problematisk, dette med å kjøre til skolen. Sjefen min er lut lei at jeg kommer seint hver eneste dag. Nå forlanger ungene at vi også skal hente dem ved skolebussen om ettermiddagen, så jeg må gå tidligere. Og de er redde om kvelden. Vil sove med lyset på. Ny valp vil de ikke ha. Sier den bare vil bli drept.
5 oktober. Det er elgjakt i bygda. Jeg tenker ikke engang på å spørre om å bli med. Må kjøre ungene hver dag.
De to ulvevernerne er på besøk igjen. Sier det er viktig å ha øyne og ører oppe nå. Det er nå det kan skje! Bygdefolka skyter ulv under jakta, sier de. Ulvevernerne har fått med seg en bil til med folk. De følger med på jaktradio, og noterer seg bilnumre mens de kjører rundt på skogsveier. Rene agentene.
Jeg driter egentlig i dem. Har mer enn nok med mine egne bekymringer. Ungene er ikke som før, og kona mi er sur støtt. Sier hun begynner å bli lei av alt sammen. Det er mørkt om morran når skolebussen kommer, og det er mange foreldre som kjører ungene. De tar ingen sjanser.
Ulven har tatt to hunder til i bygda, og fire jakthunder er drept i nabokommunene.
11. oktober. Vi ser skygger på jordet utenfor vinduet om kvelden. Jeg skulle egentlig ut i vedskjulet, men det får være til i morgen. Vi kan bruke varmeovnene. Kona mi sjekker at dørene er låst. Vi sier ingen ting til ungene.
16. oktober. Det er andre kvelden på rad nå at vi hører ulvene. De høres uhyggelig nær ut. Må være rett borti åsen her. Ungene blir redde og kommer ned til oss i stua. Synes det er kjempeskummelt. Jeg må love at jeg står klar når de kommer hjem med skolebussen i morgen ettermiddag. Ellers går de ikke av bussen!
17. oktober. Det er nysnø når jeg kjører ungene til busstoppen. Det går digre spor langs veien. Jeg stanser for å se. Det må være ulv! Den kan være like ved oss! Jeg setter meg fort inn i bilen og kikker rundt meg, men ser ingen ting. Ungene vil ikke vente alene på busstoppen. Jeg må vente med dem i bilen til bussen kommer. Kommer enda seinere på jobben. Sjefen er dritt forbanna!
18. oktober. Ulvevernerne ringer. Om jeg har hørt noe? Nei, jeg har ikke det!! Og de kan bare glemme å spørre meg mer! Jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre! Jeg sier det rett til dem.
2. november. Ulven tok en elgkalv i utkanten av jordet til naboen. Tre ulver rev i kalven da han sto opp. Den var ikke ordentlig død engang. Han filmet med mobilen, og sto fram i lokalavisa. Filmen blir sett av tusenvis av mennesker og kommer på TV2. I kommentarfeltet blir han latterliggjort fordi han sier at folk i bygda frykter for ungene, og at gleden ved å være sauebonde er blitt borte. Mange skriver at ulven er et fantastisk dyr, og at han får flytte et annet sted om han tror på gamle skrøner eller ikke greier å passe på dyra sine! Bondeidiot! Ulven har større rett til å bo der enn han! Naboen blir ringt opp og skjelt ut, så han må slutte å svare på ukjente nummer.
11. november. To ulver angrep uten forvarsel bikkja til en annen nabo mens han gikk kveldstur med den. Det var på veien rett nedenfor huset vårt. Bikkja ble bitt, men han fikk den med seg. Løp opp til meg med bikkja i armene. Den blødde veldig fra ryggen og magen. Ynket seg og ristet. Ungene ble helt hysteriske. Kona låste dørene. Jeg prøvde å få tak i dyrlegevakta, men bikkja døde før jeg fikk svar.
12.november. Jeg har fått sparken på jobben. Sjefen vil ikke ha folk som ikke kan følge arbeidstida.
13. november. Kona har tatt ungene med og reist til byen. De kommer aldri tilbake.
14. november. Jeg finner fram et telefonnummer jeg har notert. Det er til de to idiotene av noen ulvevernere. Jeg ringer dem, og rekker å be dem dra til langt inne i innerste hælvete og bli der, før de bare ler av meg og legger på røret.
Den kvelden slukker jeg lysa inne i huset og rigger meg til med rifla i vinduskarmen. Jeg har tappet i et digert glass med rødvin, og skåler med et djevelsk blikk ut mot jordene, som ligger badet i måneskinn. Nå må "berikelsen" bare komme!

Blant de blinde er den enøyde konge

Pågripelsen og siktelsen av en rekke jegere i Hedmark har brakt ulvedebatten opp på topp  i alle medier. Fremst på vernesiden troner Dag Bjørndahl. Han er leder for Aksjonen Rovviltets Røst (ARR), og opplever nå sin virkelige storhetstid. Jeg er fristet til å tro at han nynner på Åge Aleksandersens velkjente "Det er min dag i dag, herregud for en dag det er!" Får han i det hele tatt sove i disse dager, eller blir han alt for yr av at han er sånn i vinden?

"Jeg ble helt satt ut" sier Bjørndahl i faksimilen fra ARRs egen Facebook-side. Hvordan kan han blli satt ut av et enkelt utsagn, når han hevder å være truet hundrevis av ganger?

Mediene skriver ukritisk om Bjørndahl som om han skulle være en kapasitet innenfor norsk rovdyrforvaltning. Det er han absolutt ikke. Hadde de tatt seg bryet med å se litt innenfor det han står for, ville de kanskje stilt noen spørsmål. Men det er kanskje for mye å forvente?

Derfor er det grunn til å peke på hva han fremstår som, for de som interesserer seg for den pågående rovdyrdebatten. I likhet med H. C. Andersens eventyr "Keiserens nye klær", er det lite igjen av ARR-lederen og hans forening, om man tar seg tid til en nærmere kikk. Dag Bjørndahl leder en forening som lett kan bli utkonkurrert av en hvilken som helst gjennomsnittlig syklubb når det gjelder fagkompetanse. ARR representerer faktisk ingen ting. "Klærne" de har på, er en nettside og noen visjoner om å påvirke rovviltforvaltningen. Deres påvirkning består i å romle og skrike. Ingen tyngde. De har jo ingen ting på seg! Men de samler ekstremister. Det er farlig. De er like farlig som de som flokker seg i andre, ekstreme miljøer.

Hva gjør ARR i virkeligheten? Ingen ting annet enn en rekke av håpløse anmeldelser til politiet, forstyrrende aksjoner for lovlige jegere, og en evinnelig klipp og lim-jobb på Facebook-siden sin, pluss at de av og til går tur med bikkjene sine for å komme i avisa.

Når det reageres på alle truslene de bidrar til å fremme, dukker det merkelig nok opp noen snodige, anonyme trusselbrev som angivelig er lagt i Bjørndahls egen postkasse på Prærien utenfor Elverum. Jeg er fristet til å tro at disse er ganske kortreiste. Slike trusselbrev hører bare hjemme i B-filmer fra gamle dager. Det samme tror jeg om de angivelige hundrevis av trusler han hevder å ha vært utsatt for. De kan ikke verfiseres. Det kan derimot truslene fra ekstremister som ARR, gjennom kommentarfeltene på sine ensidige, hetsende artikler, gir et talerør.

Av og til promenerer Bjørndahl og/eller noen av hans nærmeste betrodde, på skogsturer med hunder de hevder er spesialtrente til å finne giftåte. Blant disse "spesialtrente" var hunden Tintin, hvis eneste bragd besto i at den var kamerat med en rev, og dermed ble en kjendis.Ingen av disse "søkene" har noensinne gitt andre resultater enn at de har fått mediene til å skrive om seg.

ARR anmelder omtrent alt de finner for godt. Uansett om politiet og Statens Naturoppsyn, som må sies å representere betydelig mer kunnskap enn denne foreningen, aldri så mye stempler en gjennomført ulvefelling som "godkjent lovlig". I vinter fikk de også Økokrim til å etterforske om ulvene utenfor Oslo var døde, etter å ha brakt til torgs rykter om dette. Ulvene levde i beste velgående. Alt sammen koster samfunnet og skattebetalerne penger og ressurser. Selv om anmeldelsene aldri fører til noen verdens ting.

ARR oppfordrer til og gjennomfører aksjoner der ulvejakt pågår. Reiser inn på skogsbilveier, forstyrrer så godt de kan. Jegerne som er ute, utfører et oppdrag som er ønsket av Stortinget (lovlig lisensjakt), så man kan kalle ARRs aksjoner for en form for sivil ulydighet.

Selv ikke en harmløs harejakt holder de seg unna. 

https://www.youtube.com/watch?v=2pwbfPKtrnI

Nå kan man tenke som så at dette er en ufarlig og latterlig gjeng, men jeg er redd man må ta dem mer på alvor. Ikke fordi de representerer noen som helst faglig tyngde, men fordi de samler ekstremister det er grunn til å ta alvorlig. I kommentarspaltene til ARR på deres Facebook-side, er det ikke langt mellom truslene mot navngitte mennesker. Et utsagn som "du burde vært skutt i ansiktet med hagle på 25 cm hold" er drøy kost! Daglig siteres alvorlige trusler mot jegere, bønder og reindriftssamer. Alvorlig truende ARR-sympatisører ligger inne mellom allverdens rovdyrromantikere på Facebook-sida. Romantikerne trykker "liker" på truslene, men de selv ser for seg at Norge bør bli et fristed for ulv, at sauenæringen og gårdsbrukene bør nedlegges, og at alle som mener noe annet om rovviltforvaltningen i Norge og verdens forøvrig, er idioter. 

Ut fra det jeg har lest på ARR-sida mener jeg at Dag Bjørndahl er imot bønder i sin alminnelighet, imot jegere flest, imot alle rovdyrjegere,og  imot reindriftssamer. Da favner han om veldig store deler av det norske folk! Det eneste han er for, slik jeg tolker ham, er seg selv og sine likesinnede. 

Spesielt stort er det for ham i disse dager, når han troner i alle medier. Det skrives det selvsagt stolt om på ARR-sida. Hvilke aviser, TV- og radiosendinger som omtaler Bjørndahl, listes nøyaktig opp. Jeg lurer på om det er han selv som skriver?

Det heter seg slik at "blant de blinde, er den enøyde konge", og Bjørndahl er, slik jeg ser det, kongen som samler de blinde rundt seg. De får ha meg unnskyldt, alle som representerer et balansert og fornuftig syn i debatten, det er ikke dere jeg vil ha søkelyset på.  Alle ekstremister kan være farlige, og når man nører opp under farlige mennesker, kan forferdelige ting skje.

I vårt naboland Sverige har truslene vært svært alvorlige. Avbildinger av "avkuttede jegerhoder" er blant virkemidlene. Og trusler direkte på døra:

http://www.aftenposten.no/dyr/article3449719.ece#.U0askVV_tGY

Nå har politiet brukt enorme ressurser på å etterforske et miljø av angivelig ulovlig jakt på ulv. Det er å håpe at politiet også vil bruke ressurser på å forebygge ekstreme krefter på vernesiden. Jegere og deres familier har krav på den samme beskyttelse i samfunnet som alle andre grupper. Politiet bør etterforske dette nå, og det beste stedet å starte, er i kretsen rundt Dag Bjørndahl og ARR.